FRILUFTSBLOGGEN


Mest leste blogginnlegg siste 30 dager:
Hemmeligheten bak samojedens hvite pelsLa Sportiva ElkTopptur til Sølen: en stor milepælSølna: et padleeldoradoLundhags Ranger


Topptur til Sølen: en stor milepæl

Lagt inn av Erin Sandberg 7. oktober 2013

Inntil i går virket en topptur opp på den høyeste toppen i Sølenmassivet nesten like fjernt som å bestige Mount Everest. Det er en tur jeg har drømt om i flere år og siden vi flyttet til Rendalen i 2011 har vi satt oss mål om å komme opp på toppen når jeg blir bedre. Det vil si når migrenen er nede på et tålelig nivå slik at jeg klarer å gå både opp og ned på egne bein. Søndag 6. oktober nådde jeg målet mitt og vel så det.

Etter noen år med forsiktig trening og utprøving av nye medisiner har jeg endelig klart å komme så langt at jeg iblant kan gå dagsturer med noen timers varighet, uten at det alltid ender med migreneanfall. I sommer begynte vi derfor å legge planer om å gjøre et toppturforsøk.

Endelig kom helgen da vi ikke hadde andre planer og værvarselet og ikke minst var formen var ganske bra. Jeg la opp til å ta fri fra jobben på mandag for å ligge i sengen eller beste fall på sofaen med dundrende migrene, oppkast og annen elendighet. Vi pakket kvelden før for å få minst mulig stress på turdagen. Staffan og hundene skulle fordele pakningen mellom seg slik at jeg slapp å bære noe. En sekk på ryggen, spesielt på lengre turer, er ofte ensbetydende med migreneanfall.

Søndag morgen våknet vi til grå skyer og regn, men værvarselet lovet bedring utover dagen. Jeg tapet føttene grundig med tensoplast mot gnagsår og tok en ibux rett før vi dro for å holde hodepinen unna en stund til og roe ned kroppen. Vi pakket bilen med sekk, kløver og hunder og kjørte ned til Misterdalen og Tannvolsveien. Under bilturen hadde været klarnet noe. Vi fulgte veien et stykke gjennom furuskogen før stien tok over. Første hindring var å krysse Mistra. Elven Mistra, altså, ikke hunden (det er for øvrig opphavet til navnet til hunden). Vi kom oss over uten altfor mye vann i skoene og forsatte innover skogen mot Sølen. Bjørketrærne sto nakne bortover fjellsiden, men på bakken bar lyngen fortsatt høstfarger. Vinden tok i da vi forlot skogen, men under hele dagen kom vi i vindskygge av fjellet og fikk noen vindstille pauser innimellom.

Målet er i sikte. Midtre Sølen er i midten av de tre toppene.

Målet er i sikte. Midtre Sølen er i midten av de tre toppene.

Stemningen er på topp på vei opp. Staffan viser vei.

Stemningen er på topp på vei opp. Staffan viser vei.

Bekken vi fulgte opp gjennom Sølenskaret.

Bekken vi fulgte opp gjennom Sølenskaret.

Kilometerne fløy forbi og da vi begynte å gå oppover mot skaret innså vi begge at det kanskje var mulig å nå målet på første forsøk. Opp fra Skardtjønna begynte stigningen for alvor og vi tok oss god tid. Jeg begynte å kjenne den velkjent dunkingen som varslet et anfall og tok en dose migrenemedisin. Da vi rundet fjellet og så opp mot toppen fløy skyene forbi. Det lovet ikke så godt for utsikten fra toppunktet, men på vei opp hadde vi god sikt sørover og østover inn mot Sverige. Den siste skråningen tok vinden tak igjen og vi holdt oss til høyre, bort fra stupet som forsvant inn i tåka.

På vei opp fra Skardtjønna

På vei opp fra Skardtjønna

Det er ikke så lett å finne en god liggeplass i steinur, men Bayaz får det til

Det er ikke så lett å finne en god liggeplass i steinur, men Bayaz får det til

Så dukket varden opp, et stort øyeblikk! Vi hadde nådd målet uten store problemer og lykken var stor. Utsikten kunne vi bare nyte i glimt når skyene åpnet seg, men det var ikke så farlig. Det viktigste var at vi sto der sammen alle fire. Jeg var ikke engang veldig bekymret for hvordan hjemturen skulle gå, formen var fortsatt ganske bra.

Alle fire ved toppvarden på Midtre Sølen

Alle fire ved toppvarden på Midtre Sølen

Vi fikk glimt av utsikten mot fjellene rundt Sølen innimellom tåka.

Vi fikk glimt av utsikten mot fjellene rundt Sølen innimellom tåka.

På vei ned klarnet det mer og mer og vi kunne se inn til Rondane og fjellene nord for Sølen. På nordvestsiden av skaret fikk vi kveldssol, men ikke engang den trigget migrenen fram igjen. Vi fant igjen stedet der vi hadde vadet Mistra og kom helt tørre over denne gangen. Det siste stykket gjennom skogen begynte det å mørkne, men ikke så mye at vi trengte hodelykt.

Utsikt mot Tannvola sett fra ryggen vest for Sølentoppen.

På vei ned klarner været. Her er utsikten mot Tannvola sett fra ryggen vest for Sølentoppen.

Vi gikk i solnedgangen på vei hjem igjen

Vi gikk i solnedgangen på vei hjem igjen

Sølen badet i kveldlys på vei hjem. Den høyeste toppen er den i midten med en sky over. Vi gikk opp på baksiden av ryggen til høyre.

Sølen badet i kveldlys på vei hjem. Den høyeste toppen er den i midten med en sky over. Vi gikk opp på baksiden av ryggen til høyre.

Den kvelden er noe av det merkeligste jeg har vært med på med migrenen. Uten å ta mer medisiner siden dosen jeg tok på vei opp ble jeg i bedre og bedre form utover kvelden. Musklene slappet av og hodepinen forsvant helt. Jeg begynte å tro at det kanskje var mulig å dra på jobb likevel. Mandag morgen var jeg bare litt støl i lårene og øm under føttene, men kjente fortsatt ikke noe til hodepine eller migrene. Nå, etter en full arbeidsdag, er jeg fortsatt i god form og innser at det fryktede migreneanfallet ikke kommer likevel. Et stort framskritt som jeg håper lover om flere lengre dagsturer etter hvert, og kanskje til og med teltturer igjen.


Tagger: Norske innlegg Turrapporter Rendalen

Kommentarer

Hva syns du om Topptur til Sølen: en stor milepæl? Send meg en kommentar!

Kommentaren blir sendt til meg via mail og blir ikke lagt ut på nettsiden.

Kommentar *

E-post

Artikkel/tema

Kontrollspørsmål *
Hva er hovedstaden i Norge?
(små bokstaver)

* Obligatorisk felt
Skjul kommentarfelt


eller publiser en kommentar her:




< Forrige: Bayaz: en solskinnshistorie

Neste: In i Jutulhogget >


Abonner på innlegg RSS

Arkiv

Tagger



Annonsere her?